tilværelsen i stockholm skulle vise seg å bli underlig skreddersydd etter hvor lite jeg orker / hvor mye jeg trenger. det er en nærmest umulig kabal å legge, det å skulle tilfredsstille meg. med mine behov og begrensninger som går totalt på tvers av hverandre. på tunnelbanan leser jeg romaner, alltid på tunnelbanan og aldri ellers. det rekker å bli endel bare av det. jeg leser om kjærligheten, som et slags kappløp mot meg selv, jeg leser at hjärtat är en urkramad disktrasa i bröstet, - jeg ser meg nødt til å lagre dette notatet på mobilen min, fordi noe i meg relaterer så voldsomt til det. meg selv for tre måneder, et og et halvt år siden, to. men ikke nå. det slår meg at hva enn det er så er hjertet mitt virkelig ikke en urkramad disktrasa akkurat nå. c'est juste une question de temps, helt sikkert. men ikke nå.