jeg traff en gang en jente

Jeg traff en gang en jente og jeg tenkte at hun der har for mange h-er i navnet sitt for jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttale navnet hennes og siden jeg aldri tar feil så måtte det være navnet det var noe galt med ikke sant, men så lærte jeg to nye ting på en gang og det var å uttale navnet og at jeg kunne bli så glad i mennesker og det bare ble bedre og bedre og nå er vi så fine sammen at jeg blir helt gal når jeg tenker på alt det fine vi har gjort, jeg blir jo ihvertfall helt tussete når jeg tenker på hvor ferden går videre for det må bli en helt sinnsyk ferd for det som er så fint er at det kan skje store og stygge og slemme ting også og selvom det er vondt så blir så mye mindre vondt når man kjenner noen så godt og man kan si det man vil, for jeg bare flyttet hele rare meg, og jeg tar temmelig stor plass, inn i leiligheten hennes i Paris og det var vidunderlig å være så tett på noen over så lang tid og nå tror jeg hun vet alt, ihvertfall alt som er verdt å vite om meg og det er kanskje ikke så lett for noen av oss men jeg blir alltid løftet opp i skyene og alle byrdene flakser litt med vingene sine når hun sier at det suger men hallo det ordner seg hallo ikke tenk på det du ikke kan gjøre noe med som bare ødelegger for deg, vi ga til og med et navn til askebegeret vårt for når vi sigget på altanen på montmartre og stumpet siggen i Asgeir så tok han i mot alt vi ville stumpe der, men på en måte så bare delte vi siggen og stumpen mellom oss og vondten forsvant, nå kan vi tenke at stumpene av fine og vonde ting kan vi ha med oss i vår felles koffert for resten av livet, jeg er så takknemlig, jeg tror jeg har funnet det beste i livet allerede og det er snodig for jeg har bare levd i 20 år og har sikkert 80 to go, kanskje jeg burde begynne å sigge igjen og bare spise melkesjokolade for å korte ned på tiden for da slipper jeg ihvertfall å være aleine igjen til slutt