tilværelsen i stockholm skulle vise seg å bli underlig skreddersydd etter hvor lite jeg orker / hvor mye jeg trenger. det er en nærmest umulig kabal å legge, det å skulle tilfredsstille meg. med mine behov og begrensninger som går totalt på tvers av hverandre. på tunnelbanan leser jeg romaner, alltid på tunnelbanan og aldri ellers. det rekker å bli endel bare av det. jeg leser om kjærligheten, som et slags kappløp mot meg selv, jeg leser at hjärtat är en urkramad disktrasa i bröstet, - jeg ser meg nødt til å lagre dette notatet på mobilen min, fordi noe i meg relaterer så voldsomt til det. meg selv for tre måneder, et og et halvt år siden, to. men ikke nå. det slår meg at hva enn det er så er hjertet mitt virkelig ikke en urkramad disktrasa akkurat nå. c'est juste une question de temps, helt sikkert. men ikke nå.

kaffi

Nå skal jeg drikke en deilig kopp te (eller tror det blir kaffi) etter å ha spist en deilig appelsin og jeg har en deilig skruf stappet i kjeften. Ute regner ikke, tror jeg, eller det er umulig å vite for alt er så grått at det ser ut som regn uansett. Faen. Egentlig en fin liten stund sant, bortsett fra at jeg skal ha mensen og har vondt i magen. 

Våknet fra en blund som var aldeles perfekt, den varte akkurat like lenge som jeg foretrekker en blund; 20 minutter. Har såklart hentet meg en kopp kaffi på kjøkkenet (hos folkene mine er det alltid kaffi på kannen), og nå sitter jeg og stirrer på tørkestativet der klærne jeg må legge sammen henger. Så fint at denne dagen også kommer til å gå med til noe nyttig og selvrealiserende, tenker jeg, før jeg tenker at å nyte en vanlig kopp kaffi jo faktisk er veldig selvrealiserende og definisjonen på livsnytelse. 

Denne kaffien er pulverkaffi, men tilfredsstillende nok! Leste nettopp om noen som sverget å gjøre en ny ting hver dag, resten av livet. Går det an? Jeg vil forsøke. Er redd for at det kan ende med at jeg bare får masse tvangstanker, for jeg er ihvertfall sikker på at jeg aldri har hoppet froskehopp femten ganger på badet for så å tisse rett etterpå, skjønner du hva jeg mener? Går ut i fra at hun mener noe mer givende og interessant. 

Morgenstund har kaffi i munn. Og havregrøt med eple, blåbærsyltetøy, kanel og smør. Også har den Rihanna på ørene. Nå ligger snøen på bakken, så fin og hvit og glatt. I går løp jeg en tur i den snøen, sammen med en hund, jeg liker ikke hunder, bare for å komme meg på Bunnpris en søndag for å kjøpe snus. Nederlag, men nå har jeg ihvertfall snus. 

Da jeg drakk dagens første kopp med kaffi, hadde jeg allerede gått tur i en time med bikkjen! Fra i dag passer jeg bikkjen, bor med bikkjen. Ten days straight. Den har aldri vært aleine i leiligheten her før, den er en nydelig og brelete bikkje. 

Alle dager har et mål og en mening så lenge man koser seg med kaffien!!!

jeg traff en gang en jente

Jeg traff en gang en jente og jeg tenkte at hun der har for mange h-er i navnet sitt for jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttale navnet hennes og siden jeg aldri tar feil så måtte det være navnet det var noe galt med ikke sant, men så lærte jeg to nye ting på en gang og det var å uttale navnet og at jeg kunne bli så glad i mennesker og det bare ble bedre og bedre og nå er vi så fine sammen at jeg blir helt gal når jeg tenker på alt det fine vi har gjort, jeg blir jo ihvertfall helt tussete når jeg tenker på hvor ferden går videre for det må bli en helt sinnsyk ferd for det som er så fint er at det kan skje store og stygge og slemme ting også og selvom det er vondt så blir så mye mindre vondt når man kjenner noen så godt og man kan si det man vil, for jeg bare flyttet hele rare meg, og jeg tar temmelig stor plass, inn i leiligheten hennes i Paris og det var vidunderlig å være så tett på noen over så lang tid og nå tror jeg hun vet alt, ihvertfall alt som er verdt å vite om meg og det er kanskje ikke så lett for noen av oss men jeg blir alltid løftet opp i skyene og alle byrdene flakser litt med vingene sine når hun sier at det suger men hallo det ordner seg hallo ikke tenk på det du ikke kan gjøre noe med som bare ødelegger for deg, vi ga til og med et navn til askebegeret vårt for når vi sigget på altanen på montmartre og stumpet siggen i Asgeir så tok han i mot alt vi ville stumpe der, men på en måte så bare delte vi siggen og stumpen mellom oss og vondten forsvant, nå kan vi tenke at stumpene av fine og vonde ting kan vi ha med oss i vår felles koffert for resten av livet, jeg er så takknemlig, jeg tror jeg har funnet det beste i livet allerede og det er snodig for jeg har bare levd i 20 år og har sikkert 80 to go, kanskje jeg burde begynne å sigge igjen og bare spise melkesjokolade for å korte ned på tiden for da slipper jeg ihvertfall å være aleine igjen til slutt

1

iblant kan jeg få åpenbaringer om hvor mye jeg egentlig vil gjøre her i livet, men det forsvinner for meg før jeg får snudd meg om. når ting ikke går min vei drar jeg med meg hele verden ned i mørket. jeg elsker lyden stillhet lager. jeg pleide å nesten ikke spise. min egen død skremmer meg ikke i det hele tatt. jeg vil bli flytende i fransk. selvtilliten min er skjør som et aspeløv. jeg har aldri sluttet å drømme når jeg våkner. en gang stoppet mamma sitt hjerte da vi spiste middag sammen. min største frykt er å bli forlatt. da jeg var sytten var tilværelsen en latterkrampe på en rosa sky.
jeg elsker gutters ansikt når jeg ligger med dem. alt som er skittent inspirerer meg. bestefar har tatt de beste fotografiene jeg vet om. jeg var forelsket i en himmel full av fregner. gresset er alltid grønnere et annet sted.